En spesiell påske har det vært. Lavtrykk i kø, corona i kriker og kroker. Vi ble tvunget hjem og i hus. Noen, de mindre blant oss, fikk ikke gå på skole og heller ikke i barnehagen. Noen andre, litt større, har jobbet lange vakter for å redde liv og helse, mens andre igjen har sittet hjemme over oppgaver de ellers løste i fellesskapet på jobb. Krevende!
Noen har funnet ut at lyder fra unger, det synes vi ikke noe om, og har klaget. Nei, det får da være måte på.
Jeg er far til fem, bestefar til seks. De fikk være unger her på Varden, og naboene hadde unger som også fikk springe i trapper og være unger. Men da vi pusset opp, sa vi i fra. Avtalte tider og boret av hjertens lyst. Det går an. Unger må få være unger. Da ungene ble tenåringer, ble vi dumme foreldre, og jo, vi måtte jo innrømme at vi var litt dumme, men understreket at vi ikke av den grunn var uintelligente! Med et brak slamret tenåringene døra igjen etter seg, mens de gjentok: «Åh, kor dum går det an å bli!?»
Poenget: Vi må ha alle aldersgrupper i borettslaget for at vi skal ha et godt og livskraftig miljø. Da må vi som er i ferd med å bli de eldste tåle de yngste, og dem midt i mellom. Vi kan ikke bli gamlehjemmet på Varden. Da går det galt.
Da jeg skrev om bråk i borettslaget var det hammer og sag, dunking og boring, ikke unger jeg skrev om. Hvis noen plages av barnestøy i disse tider, kan de klage til meg, men jeg lover ingen sympati, men kan lytte. Ikke klag til naboer med barn. De har det antakelig mest stressende av oss alle sammen nå for tida. Vær tålmodige. Snart er ungene igjen i barnehage og på skole. De som da puster mest lettet ut er de som igjen skal inn i tidsklemma med henting og bringing, jobb, barnehage og skole. Da kan vi eldre igjen få tilbake vår velfortjente formiddagslur. Svenn A. Nielsen, styreleder.